Støðan hjá ungum við sálarheilsutrupulleikum lýst

Herfyri kom út ein norðurlendsk frágreiðing, sum lýsir støðuna hjá ungum við sálarheilsutrupulleikum í Íslandi, Føroyum og Norra. Hon er um ung millum 16‐29 ár, sum hava sálarheilsutrupulleikar og sum hava avbjóðingar við at taka útbúgving og at fáa fótafesti á arbeiðsmarknaðinum.

Frágreiðingin kallast “Når noen må ta regien. Om unge med psykiske helseproblemer: udfordringer, tiltak og samhandling på Island, Færøyene og i Norge.”

Hon byggir á kvalitativar samrøður við ung í Íslandi, Føroyum og Norra. Kanningin lýsir og greinar støðuna, soleiðis sum tey ungu sjálvi siga frá henni og um, hvussu myndugleikar og tænastuveitarar á vælferðarøkinum í hesum londunum lýsa avbjóðingar, innsats og átøk vend móti hesum bólkinum.

Tað eru granskararnir Cecilie Høj Anvik og Ragnhild Holmen Waldahl á Nordlandsforskning, sum hava skrivað frágreiðingina. Tær hava fingið góða hjálp frá embætisfólki og granskarum í teimum trimum londunum. Tað  eru drúgvir partar um Føroyar og støðuna hjá føroyskum ungum í 137 síðu longu frágreiðingini, sum kann lesast her

Samandráttur um føroysku støðuna, soleiðis sum myndugleikarnir lýsa hana

Aktørene på Færøyene snakker i varierende grad tematikken unge, psykisk helse og marginalisering. Blant annet er det variasjoner rundt i hvilken grad ulike tjenesteområder har tiltak rettet mot denne gruppen. Innen skoleverket er det generelt få tjenester bygd opp rundt unge som sliter med å gjennomføre. Representanter for de videregående skolene vi snakket med, forteller at de føler seg hjelpeløse og at de i liten grad har kontakt med andre aktører. Skolene driver med fraværsoppfølgning, men det er lite rutiner knyttet til dette. Det pekes også på at overgangsarbeid fra grunnskolen til videregående er fraværende, blant annet på grunn av begrensninger i lovverket. Innen arbeidsfeltet har det vært og er delvis et fokus på ungdomsgruppen. Både aktører innenfor arbeid‐ og sosialtjenestene arbeider spesifikt og har tydelige strategier for hvordan de skal følge opp unge. De forteller om noe samarbeid mellom arbeid‐ og sosialtjenesteområdene, samtidig som de også etterlyser mer samarbeid. Også på Færøyene er alternativene til skolegang, i form av aktivitetssenter/produksjonsskoler, i begrenset grad kvalifiserende for det ordinære arbeidsliv. Det psykiske helsetilbudet er i endring gjennom utbyggingen av distriktspsykiatriske sentre. Det er en forventning om at disse vil bedre førstelinjetjenesten innen det psykiske helsetilbudet. På nasjonalt nivå er Færøyene utsatt for ustabil kompetanse. For det første må mange yrkesgrupper reise ut av landet for å få høyere utdannelse og spesialisering. Dette gjelder blant annet leger som søker spesialisering i psykiatri. Felles for mange av de som reiser ut for spesialisering er at de ikke kommer tilbake til Færøyene. Blant annet blir det trukket fram at lønns‐ og arbeidsbetingelser ofte er bedre i andre land. For det andre blir det rekruttert en del spesialister fra andre land. Utfordringen er imidlertid å få disse til å bli over tid. Konsekvensen av dette blir blant annet mangel på kontinuitet i tjenestetilbudet overfor gruppen unge. Det er som nevnt noe samarbeid mellom sosial‐ og arbeidstjenesteområdene, men som på Island inngår skole, og ikke minst helse, i mindre grad i disse samarbeidene. Igjen viser studien at det også på Færøyene er utfordringer knyttet til å få til gode samarbeid mellom psykiske helsetjenester og de andre tjenestene som arbeider med utsatte ungdom.